-livet er en dans på døde snegler
Et lynkurs. Ikke vær redd, det er ikke akkurat hjernekirurgi.
0:
Et kjapt kyss eller noe.
1:
Inn ut. Inn ut.
Inn ut. Inn ut.
Inn ut. Inn ut.
2:
Inn ut. Inn ut.
Inn ut. Inn ut.
3:
Nå er det viktig å ikke holde igjen.
4:
Inn ut. Inn ut.
Inn ut. Inn ut.
Inn ut. Inn ut.
5:
Get in there.
Neste gang: Bedre sex på tre sekunder.
den som synder sover ikke
skulle bare ønske noen kunne
si meg hva jeg har gjort galt
[it seems like
awake is the
new sleep]
For ganske mange år siden så var det en fyr som het J. Kristoffersen som var sjefen over alle sjefer. Faktisk går det gjetord om han ennå, og de som fortsatt husker han kaller han bare for Sjefen II. Han var etter sigende visstnok sønnen til Sjef1, grunnleggeren av Sparebank1. Våre dagers sjefen over alle sjefer heter Asgeir, og han er nummer MCMLXXIV i rekka. Rødt hår har han også. Det hadde ikke Sjefen II. Dog, begge har skjegg. Eller hadde, alt etter som.
En sliten søndag for nøyaktig like mange år siden red Sjefen II og noen kompiser inn i en by som het Berusalem på et esel. Navnet skjemmer som kjent ingen, de hadde nemlig drukket opp nesten alle pengene sine natta i forveien. I Berusalem ble han møtt av folk som hoia og sang og vifta med palmer. Kvelden før hadde Sjefen II nemlig noe bedugget ringt og bestilt salmer til innmarsjen. Salmene var jo ikke oppfunnet ennå på den tida, så de innfødte trodde at han mente palmer. Palmer er som kjent ganske tunge og i lengden ble de innfødte ganske slitne, så hoiinga og synginga døde snart hen som dugg for sola.
Den kvelden ble det også litt av en fest, og hele gjengen var helt utslått både på mandag, tirsdag og onsdag. Dagene ble stort sett fylt av iherdig reparering og soving om hverandre. Akkurat det er jo ikke mye å skrive hjem om, følgelig gjorde de ikke det.
Etter hvert kom de litt mer til seg sjøl igjen og Sjefen II samla tolv gode venner til litt ettermiddagsmat, vasking av diverse kroppsdeler, spising av legemer og drikking av blod. Man kan kanskje påstå at deltagerne på denne festen var de første vampyrene. Iallfall gjør jeg det. De drev nemlig med ganske mye rart på den tida, for eksempel var de ganske opphengt i hanegal i og med at tida, og dermed også klokkene, ikke var oppfunnet ennå.
Utpå morgenkvisten på torsdag (mellom hanegal to og tre) ble imidlertid en kar de kalte I. O. U. Dass ganske fysen igjen. I og med at de på det tidspunktet var raka fant på grunn av all festinga, og fordi han i tillegg skyldte mafiaen forholdsvis mye penger, bestemte han seg for å selge Sjefen II til en høytsvevende krabat de bare kalte for Piloten. For han syntes visst at nevnte sjef var helt konge. Prisen var tredve spenn, noe som slett ikke kan sies å være en upris for å headhunte en toppleder.
Problemet var bare at Piloten hadde en småslem plan. Han var ganske misunnelig på Sjefen II. Sjefen II begynte nemlig å få en rimelig stor fanklubb, og Piloten ville ikke at noen skulle være ei kulere kråke enn seg sjøl. Det var det som var grunnen til at han bladde opp. Piloten kasta Sjefen II bak lås og slå mens han funderte litt på hva han skulle gjøre. Alternativene han satt igjen med etter noe fundering var å gi ham kokos, buksevann, en real runde kiling med fjær og hjulvisp, eller bittelitt pisking og opphenging. Som nevnt drev de med ganske mye rart i de dager. Uansett, han var mest opphengt i siste alternativ.
Han tenkte ikke spesielt lenge (det gjorde de heller ikke på den tida), så på fredag var den store dagen. Du vet, practice what you preach og alt det der. For å få showet til å vare brukte de ganske mye slow motion. Fryktelig mye slow motion faktisk, så det er ikke til å undres over at dagen ble så utrolig lang. Pisken gikk og gikk og gikk, og Sjefen II gikk og gikk og gikk med et kors på skuldrene. Traseen de valgte var naturlig nok Gågata i og med at han skulle gå hele veien. Men han fikk i det minste ei ganske fin krone for innsatsen. Til slutt ble han hengt opp på korset, og mens han hang der tok han like godt en trall. And there were much rejoicing.
Etter hvert la de ham i ei hule, sånn for å roe ned litt. Det hele måtte nok ha vært ei forholdsvis stor påkjenning, for han lå der i tre dager og vifta med gjellene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, så han bestemte seg etter hvert like godt for at det var ganske kjedelig å ligge der mutters alene. Han sto opp igjen, og fløy av gårde for å møte faren sin, den tidligere omtalte Sjef1. Han trengte nemlig en ny nestleder i Sparebank1 siden det begynte å bli forholdsvis mange filialer rundt omkring. Men. Det er et anna kapittel.
hun ligger og ser på meg
tar på meg
legger seg helt inntil
hun er naken uten dyne
uten ansikt
vedder på at hun har
en skalpell
i nattbordskuffen
kan sprette henne åpen
vid åpen
kan skrelle henne
som en frukt
jeg lukker øynene
maler rommet rødt
dypt der inne
hun kjærtegner meg kaldt
forsiktig skarpt
nesten uten trykk
kjenner at jeg revner
åpner meg
[Drømmer kan jammen være rare noen ganger...]
Som vanlig er jeg ikke først ute, og dilter litt småforsiktig etter Stjernesol (og noen andre som jeg ikke helt husker hvem er). Rare fakta er temaet og her kommer mitt bidrag.
Her om dagen så jeg på tv at Kjetil André Aamodt informerte det norske folk om at han har to smilehull bak, akkurat der ryggen slutter og rumpa starter. Jeg kan jo ikke være noe dårligere, og gjør herved oppmerksom på følgende:
Jeg har også et smilehull på ryggen, men det er så langt nede at det driter jeg i.
Ser ned. Ned på gata. På de som går rundt der nede med målretta skritt. De vet hvor de skal og hvor de har vært. De forsvinner rundt hushjørnene og blir borte. Men jeg ser.
Tell all my friends I have gone to the moon
Tell all my friends I will write them soon
And tell them, if you see them
That I am better left alone
Her oppe er det annerledes. Vet ikke hvor. Vet ikke hva. Vet ikke når. Vet bare nå. Her er det mørkt og kaldt. Her er ingen andre. Bare meg. Men det er lyst der nede. Og jeg ser.
‘Cause I’m living up here where the air is thin
And where gravity don’t bring you down
Yeah I’m living up here and I’m watching your
universe cooling down
Tenker på tilfeldigheter. På hva så lite som fire minutter kan utgjøre. Om jeg hadde blitt født bare fire minutter senere. Ville jeg vært her, her oppe akkurat nå? Ville jeg sett det jeg ser akkurat nå?
I spend my days beneath a perspex dome
I think that I have finally come home
So tell them, if you see them
That I am better left alone
Ser ned. Bare fire minutter, men to forskjellige år. Ville min beste venn i det hele tatt vært min venn? Ville vi overhodet ha møttes? Ville jeg isteden ha kjent jenta med rød kåpe og langt lyst hår som haster forbi? Hun ser ikke meg. Men jeg ser.
Yeah I’m living up here where the air is thin
And where gravity don’t bring you down
Yeah I’m living up here and I’m watching your
universe cooling down
Mye ville nok vært likt. Det samme. Man velger ikke sin far. Ja mye ville vært det samme. Jeg ville nok vært den samme. Bare ikke helt…
[I kursiv: Tom Mcrae - Second Law]
I mitt daglige virke har jeg uante kreative muligheter. Derfor gjør jeg nå alvor av truslene, følger Ghostbusters eksempel og publiserer et av mine verk. Strengt tatt er det foreløpig det eneste, men what the hey. Gni Eder i Øinene av Beundring.
Legg spesielt merke til de elegante penselstrøkene og teksturen i malinga som gir rom for uante tolkningsmuligheter.
Verket har jeg kalt "Vinterhjertestorm".
Behold! Have no fear, HIM is here.
ser opp og vet hvor du er
himmelstjerne
et lys blant tusener
som skinner litt mer og
kanskje litt annerledes
ser opp og vet navnet ditt
himmelstjerne
skulle ønske jeg kunne
kjenne varmen jeg tror
kanskje finnes der ute
jeg vet ikke hvem du er
himmelstjerne
men du er der
når jeg ser opp og dit
kanskje finnes du virkelig
himmelstjerne?
Tips oss hvis denne bloggen er upassende
